Hm, de lurer på om jeg trenger kiropraktikk?
Jeg er en liten valp på 8 uker. Målet mitt er å utforske verden, så jeg danser ned for barnesklier og presser meg gjennom små hull.
Jeg er et lite rampetroll som finner på det meste: som å stupe kråke med søskena mine, og å prøve å stikke av så mye jeg bare kan.
Det er veldig moro når de med bare to bein ikke finner meg. Da kan jeg logre meg i vei, men det er så fort gjort å ramle ned i et lite hull eller springe i rare ting.
Rare ting er slik som gjerder, tror jeg det heter, og glassdører. Jeg må rett og slett sette meg ned på rompa å riste litt på hodet etterpå, for det kjennes litt rart ut i nakken. Når det plutselig ikke er noe der jeg skulle sette ned foten, kjenner jeg at det kan rykke litt i foten også, ja kanskje helt bak til haletippen….
Møtet med kiropraktor Oddrun
Og så sier de at det der rare mennesket, med veldig lang pels på hodet skal kjenne på meg? Hun har mye tenner også, og de viser hun i noen gode smil, så jeg får litt lyst å springe til henne. Hm, det er visst ikke så farlig å la henne klappe meg, og så smaker de godbitene hennes veldig, veldig godt. Se, jeg kan sitte, da får jeg vel en til?
Hmmmm, stopp en halv, løfter du meg opp på et mykt bord? Hva er dette? Oki, jeg blir plassert på dette bordet, og så lukter det masse andre hunder her – det var moro å snuse på bordet gitt! Samtidig stryker hun med den lange pelsen meg på ryggen, og det kjenne ganske ok ut. Jeg blir holdt fast på en trygg måte, slik at jeg kjenner at hun gynger på rare deler av meg, som jeg ikke engang visste jeg hadde.
Kan rompa mi gynge både nedover og oppover på den siden? Jeg trodde det bare gikk nedover… Nei,så døtte – og voff, voff: Hun dyttet meg veldig fort og kort, som et lite støt på et sted på rompa. Jeg rakk nesten ikke å få det med meg, jeg. Det kalles visst å justere, forklare hun.
Så løfter hun meg ned på golvet, så jeg kan snuse masse her også – men se: Jeg kan vrikke på rompa alle veier! Se jeg kan vrikke på den! Det var godt, og så rar en følelse det var å kunne løfte bakbeinet høyere! Jeg må bare prøve, og se, jeg kan springe enda raskere enn før! Så setter hun der med den den lange pelsen seg ned, og jeg springer til henne, for jeg ble så lett i kroppen. Hun løfter meg opp igjen, som en heisekran, og jeg logrer, for dette er moro!
Ryggen min kan gynge opp og ned den også, og plutselig gjør det bitte litt ondt, jeg sier fra, og vil gjerne bite den hånden hennes. Da gjør hun det ennå mykere, og plutselig kan den delen av ryggen min også gynge! Nei, nå vrir hun på hodet og nakken min også, hun er litt rar den der dama…Ups, nå gjorde hun et sant raskt lite støt igjen – åh så rar jeg ble.
Jeg setter meg og gjesper litt, nakken min ble så myk og god, snøft, jeg legger meg litt ned og gjesper enda mer. Så rart dette var, sann passe godt og rart.
Det kjennes nesten som jeg kan fly litt!
Så løfter hun meg ned igjen, har du sett så rart! Voff,voff, jeg er rimelig trøtt, men springer rundt litt på golvet. Oi, det kjennes nesten som jeg kan fly litt! Jeg kan vri hodet bedre mot venstre, og så har jeg en helt annen flyt i kroppen når jeg traver. Gulvet er litt vanskelig å lære seg, litt glatt, men det går veldig fint å springe på det.
Så prater de masse rare ting, matmor og hun med lang pels… Jeg må bare drikke, dette ble jeg skikkelig tørst av, nei helledussan, det var rart – og GODT. Må bare drikke enda litt mer… Så tar de tobeinte hverandre i hånden og smiler enda mer. Jeg krøller meg sammen med beina hennes, og så sier hun jeg må gå! Hitlledussen, så trøtt jeg ble. De sier man kan bli det, spesielt om man er litt stiv i nakken. Uansett skal jeg sove, og så tror jeg jeg klarer å springe enda raskere og bedre fra de tobeinte – men det må du absolutt ikke si til dem!
Med vennlig hilsen Lykke, 8 uker gammel. Kanskje vi møtes igjen?
