Bjørlias Aya er ei lita frøken av rasen Kleiner Münsterländer. Hva som gjør henne så spesiell for meg, er det vanskelig å svare på. Helt fra hun var liten valp har det vært mye fart og spenning med henne. Mitt første møte med Aya var når jeg var skadet og gikk på krykker, og det å skulle holde følge med henne opp og ned trapper, ut og inn av huset i en vill fart var ikke alltid like lett. Som regel stod hun bare å så rart på meg, og sannsynligvis tenkte «kommer du snart!?».

Når jeg ser tilbake på tiden fra hun var valp til i dag, ser jeg veldig mye fellestrekk med meg selv. Det høres kanskje rart ut å sammenligne seg selv med en hund, men du vet hva de sier; alt fe er sin herre lik!

Unghunden Aya

Den lille valpen vår har vokst opp til å bli ei tispe med bein i nesa. Hun har en selvtillit man kan misunne, og et godt pågangsmot. Faren min har drevet med fuglehund i mange år, og etter vi fikk Aya var målet at vi en dag skulle kunne avle på henne. Som den ivrige sjelen jeg er, har jeg vært med på mye prøver for å lære. At det var mye vilje og stahet i den lille tispa var jeg sikker på fra første gang jeg møtte henne, og det har hun bevist gang etter gang. Vi trener for det meste på høyfjellet, og en Kleiner Münsterländer er ikke en rase som er kjent for å gå ut av hånd. Aya derimot ble slått ut fordi hun gikk for stort. Hvor gøy er ikke det? Det er ikke gøy å bli slått ut i seg selv, men at en Kleiner blir slått ut for å gå for stort er på grensen til å være komisk.

Aya på veg til sitt første valpekull

Aya er i dag 3,5 år og avlsgodkjent. Planen er å sette kull på henne i løpet av våren, og jeg kommer til å oppdatere undervegs i drektigheten. Alt avhenger selvsagt av at det blir en vellykket paring. Jeg gleder meg veldig til å følge henne på denne reisen. Gjør du?